Bjørn er 45 år og trenger egentlig ikke jobben sin. Men han elsker den. Kanskje det er lukten av nakent tre. Eller kanskje han bare liker å få ting til å vare. Gulvene han sliper har ofte eksistert lenger enn han har gjort. Og han gjør at noen kommer til å gå barføtt på dem lenge etter at han er borte.

Han tenker ofte på bestefaren når gassmasken og øretelefonene stenger ute brølet og støvet fra slipemaskinen. Den nøysomme snekkeren som hadde jobbet iherdig hele livet med å bygge for andre. Han var ofte med han på jobb når han var liten gutt. Elsket å høre kappsagen, og kjenne lukten av sagspon. 

Bestefaren etterlot ham et stort hus han hadde bygget selv, i et litt fasjonabelt strøk. Bjørn arvet også bestefarens holdning om å ta vare på ting. Derfor får han seg ikke til å selge det huset. Heller ikke pusse det opp slik alle andre i nabolaget gjør. De har godt av å se at at man ikke trenger å sette inn helt nye hus inni de gamle. Han ser det sånn:  Han har bare fått låne et 100 år gammelt hus uten gjeld i noen tiår. Og så skal han gi det videre til de to døtrene sine.

Noen ganger når han er ferdig med å slipe et gulv, legger han seg ned på ryggen med hendene flatt på det glatte tregulvet. Han ligger der noen minutter og sender en takk til bestefaren som gjorde at han kunne slutte i konsulentjobben. Kaste dressjakken. Ta med seg sluttpakken og gjøre det han egentlig alltid har likt best. Å gjøre gammelt tre som nytt.

Som regel, etter at han har pakket sammen utstyret, hiver han det på planet og kjører seg en tur ut i skogen.